Romantikken i norsk litteratur

I Europa startet romantikken i begynnelsen av 1700-tallet, og varte til omtrent 1830 årene, mens i Norge startet den fra 1800-1850. Ordet romantikk betyr noe som likner på en roman, fordi teknikken skildringene og beskrivelsene er skrevet ned i tekstene var kun tidligere brukt på romaner. Disse tekstene ble sett på som stemningsfulle og brakte ulike følelser for leseren fordi de nettopp fikk til en viss nærhet til leseren. På den andre siden var romanen bare en simpel underholdningstekst.

I Norge er romantikken først og fremst, spesielt i den tidligste fasen, representert av naturfilosofen Henrik Steffnes. Denne epokens utbrudd slo til gjennom forelesningene hans i Danmark 1802. Dette inspirerte andre romantikere i landet, deriblant Oehlenschläger, en av Danmarks fremste romantiker. Det hevdes at det var nettopp Steffens som brakte romantikken til Norden. Han hadde blant annet overbevisninger om at hele verden var styrt av et guddommelig prinsipp som ingen kunne forstå gjennom fornuften.

1819 hadde den kjente forfatteren Maurits Hansen skrevet romantiske fortellinger som regnes som romantiske norske tekster. Fortellinger som Dybet af folkesjælen og Luren ble gitt ut sammen med en serie med Nationale Fortællinger. I teksten Luren, beskriver han blant annet bondelivet som svært idyllisk, og med det har romantikken slått virkelig til i Norge. Til tross for at bondelivet ikke var så idyllisk, men heller en krevende næring man kunne forsørge seg og familien sin på.

Høydepunktet for romantikken i Norge derimot kom i 1830-årene med uhyrlige viktige forfattere som Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Disse to forfatterne blir satt opp mot hverandre og regnes som kontraster i arbeidene deres. Wergeland var en radikal romantiker, det vil si at han var litt uvanlig i sine tekster og satte seg opp mot det som ble betraktet som ”normalt” på den tiden. Han var rett og slett datidens rebell, og ønsket forandringer. Mens Welhaven på sin side var opptatt av å fortsette med de norske tradisjonene og skrivemønstrene, altså konservativ. For eksempel skrev Wergeland sine dikt i frie former, mens Welhaven ofte fulgte etter et bestemt skrivemønster og rim. Welhaven satte pris på sin stand som embetsmann og idylliserte det i sine tekster, mens Wergeland gjorde det samme med bondelivet og inkluderte dem i den demokratiske prosessen i Norge. Konflikten mellom disse to fortsatte i det offentlige, og de kritiserte hverandre i sine tekster. Welhaven mente at Henrik Wergelands måte å skrive på strid mot fornuften og at reglene Wergeland følger etter når han skriver er vanskelig å forstå.

Selv om disse to skikkelsene regnes som store romantikere var de selv nedsettende mot denne epoken. Begge mente at de ikke var romantikere. Wergeland blant annet mente at romantikere var bakstreverske og var for opptatt av fortiden. Han mente heller at han var en som så mot framtiden og satte pris på opplysningstiden og var åpen for forandringer.

Etter hvert mistet romantikken feste i Norge mot slutten av 1850-tallet. Da var man heller for en mer realistisk kunst og realismen. Kunsten og de litterære verkene skulle dermed gi en god beskrivelse av virkeligheten.

Kilder:

Tema vg2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: