Analyse av noen utvalgte tekster fra Romantikken

Analyse av ”Til Foraaret”, Henrik Wergeland:

Diktet ”Til Foraaret”, er skrevet av Henrik Wergeland (1808-1845) i 1845, og ble gitt ut i Morgenbladet. Wergeland, som blir regnet som Norges beste lyriker, skrev dette diktet i den perioden vi kaller romantikken. Forfatteren lå på dødsleiet da han skrev dette diktet, og ”Til Foraaret” er et nødrop til våren om å redde han. I diktet vender han seg til selve foråret, en svale, vårblomstene og en gammel lønn, og han ber de alle om å redde han fra døden. Nødropet ser ut til å virke, for i siste avsnitt, så ser det ut som om blomstene og lønnetreet gjør det Wergeland ber om.

Våren er den tiden på året da alt våkner til live fra en lang vinter, og forfatteren bruker dette som et språklig bilde på overgnagen fra døden til livet. Hele diktet er et rop fra Wergeland om å redde han fra døden. Han begrunner det med at ingen har elsket foråret mer enn han, og det kommer tydelig fram i diktet. Diktet er skrevet i frie vers, det er ingen rytme som følges. Det er oppdelt i tretten avsnitt på to til fem verselinjer. Det siste konkluderende avsnittet er det lengste, med fem verselinjer. Det finnes ingen rim i diktet – Wergeland er jo kjent for å skrive i denne stilen – dikt uten noe bestemt rytme og rim. Effekten av dette er at det forfatteren uttrykker virker mer sant på en måte, du snakker jo ikke i rim, når du ber noen om å redde deg, så det har jo en slags positiv effekt. Stemningen i diktet er ”god”, selv om den ikke burde være det når vi tross alt vet at han lå på dødsleiet når han skrev det. Stemningen blir slik fordi han peker på alle de positive sidene ved våren, trekker frem eksempler, og setter de framfor noe som kanskje er penere, slik som han gjør med blåveisen/rosen. Våren er jo også en positiv tid på året i seg selv. Han bruker også mye utroppstegn for å uttrykke seg. Noe annet som er verdt å legge merke til er at døden selv blir aldri nevnt i diktet. At han lå på dødsleiet er noe man burde vite før man leser diktet og prøver å forstå det. Ellers så kan det bli litt vanskelig.

Hele diktet i seg selv er en enste stor gjentakelse om å redde han fra å dø. Han ber naturen, som han er så glad i om å redde han, for han vil ikke dø. ”O Foraar! Foraar! Red mig!, Ingen har elsket dig ømmere en jeg.” Slik starter diktet, med en direkte kjærlighetserklæring som han bygger oppunder i de neste avsnittene. Han kommer innom gresset, blåveisen, løvetannen og hestehoven, svalen et stort lønnetre. Det som understrekes i hvert avsnitt er at Wergeland ber dem om å redde han. Det er noen kontraster i diktet, men den viktigste er nok kontrasten mellom rosen og blåveisen. Blåveisen, som han kaller forårets datter og årets pryd, blir satt opp mot prinsessen, nemlig rosen, som lidenskaplig sloss om oppmerksomheten til dikteren. Men han foretrekker blåveisen, som hører våren til, selvfølgelig. Noe annet men kan tenke på er at det er jo ikke sikkert at han lever lenge nok til å se rosene blomstre, som først springer ut i juli-august. Han foretrekker blåveisen, som står for livet, som alt annet han kommer innom i diktet.

Det er mange språklige bilder og symboler i diktet. Femte avsnitt er visstnok en allusjon til en bibelsk sagn om den hjemvendte sønnen – han som hadde sløst bort arven, men ble tatt i mot igjen med åpne armer når han kom hjem igjen. Wergeland bruker dette til å formulere en bønn om å vende tilbake til livet etter å ha ventet lenge på dødens ”venterom” (han har vært syk lenge, og har smerter), og bli vel mottatt. Det er det han ber svalen vitne om. Som sagt så får vi ikke vite i diktet at han ligger på dødsleiet, men i sjette avsnitt ser vi et symbol på smerten han lever i, han ber svalen om å oppsøke ”Skyers Herre” (annet navn på Gud), om at de ikke lenger ”maae ryste Naale ned i mit Bryst”. Her blir det vist til forfatterens dødelige sykdom. Men det kan også tolkes på en litt annerledes måte – det kan sees på som piskende nåleregn, siden han skriver ”(…)fra deres kolde blaa Aapninger”, som kan tolkes som nådeløse regnværsskyer. Lønnetreet han kommer i kontakt med blir også sett på et symbol på et langt liv og noe som binder alt sammen, med røtter i bakken og en stor krone som streker seg mot himmelen. Noe annet interessant er 12. avsnitt, der han sier at ”Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt, dine Blade alt suse derude”. Han sier at han tror det må ha skjedd nå, for Wergeland selv ligger jo dødssyk i sengen og skiver. Han har jo ikke vært ute og sjekket. Dette er bare noen få eksempler av alle de språklige virkemidlene som finns i diktet, men alle peker på dette med at Wergeland ber dem redde han fra døden, og våren blir lovprist. Diktet er skrevet i høystil, og består av mange høytidlige og noe uvanlige ord hvis man ser på det med dagens kritiske øyne, men i forfatterens samtid, så var nok dette mer vanlig, et normalt dikt i romantisk stil.

Temaet i diktet er et sterkt ønske om å slippe å dø. Wergeland vil ikke dø, og ber foråret, som han elsker så høyt, om å redde han fra døden. Han påstår at han har levd i pakt med naturen, og han forsøker den til å redde han, med et rop han sender til dem. Forfatteren besjeler naturen, han gir blomstene, svalen og treet menneskelige egenskaper og får dem til å oppføre seg menneskelig. Treet rekker armene mot himmelen og blåveisene kneler og ber, som et eksempel. Nødropet som han sender ut varer i tolv avsnitt, før i det ser ut som i det siste og lengste avsnittet som om han har lykkes – det gamle treet rekker armene opp mot himmelen, selv om han er hes og blåveisene kneler og ber for Wergeland. Det siste avsnittet blir et slags tilløp for smerten og angsten, håpet om å leve videre er fremdels der. Han gir ikke opp.

Personlig synes jeg dette er et uvanlig velskrevet og nøye gjennomtenkt dikt. Det finnes masse informasjon og godt utformede språklige bilder som beskriver hvordan Wergeland må ha hatt det. Når du har satt deg inn i hvordan han må ha hatt det når han skrev det, og du vet at han ikke ville dø, så får diktet en ny mening. Jeg likte slutten godt, det ser ut som om han på en måte fikk noe hjelp av naturen som han elsket så høyt. Temaet i diktet er jo allmenneskelig, det finnes mange som er redde for å dø, og de aller fleste vil jo ikke dø, så en kan jo til en viss grad kjenne seg igjen. Diktet, som er over 150 år gammelt, hadde nok en annerledes og kanskje en sterkere betydning enn det har i dag. Dette diktet ble trykket i en avis, og det var sikkert mange som leste det. I dag er det nok ikke like mange som leser og forstår slike dikt. I tillegg så har dette diktet også mage skjulte budskap, du må vite bakgrunnen for å kunne forstå det, ellers så ville det bare blitt sett på som en merkelig hyllest til våren, noe som det i realiteten ikke er, men noe langt viktigere. Nemlig et sterkt ønske om å ikke dø.

Analyse av «Det første Haandtryk» av Henrik Wergeland

Hentet fra Poesier, 1838

Dette diktet, Det Første Haandtryk, handler om det første møtet mellom en mann og en kvinne. I diktet kommer det klart frem hva mannen opplever, hva han føler og tenker i det øyeblikket han håndhilser på kvinnen. Diktets tema er kjærlighet, noe Wergeland ofte diktet og skrev om.

Jeg-personen i diktet mener de to individene er som skapt til å være sammen, at de passer perfekt med hverandre; «Så flyter flammen ei i flammen som våre hender hvilte sammen». Denne verselinjen kan tolkes på en måte der det blir sagt at som flammene perfekt går i hverandre passer de også perfekt sammen fordi han føler at hendene deres passer perfekt i hverandres. At hendene på en måte glir perfekt inn i hverandre som to puslespill brikker som hører sammen.

Han sier også at forholdet deres er godkjent av gud; «De høye stjerner så og tålte at deres årer sammenstrålte». Her blir gud omtalt som stjernene og dette er også en metafor.

I dette diktet er det ikke brukt rim, rytme eller gjentakelse. Det er ganske vanlige virkemidler i diktning som gir en god flyt i diktet. Men Wergeland brukte nemlig ikke disse virkemidlene i diktningen sin, han skrev nemlig fritt og fantasifullt.

Analyse av ”Luren”, Maurits Hansen:

”Luren” er en romantisk tekst (1794-1842) fra «Skisserede Nationale Fortællinger» (1819) og er skrevet av Maurits Hansen. Teksten er skrevet som et brev.

I ”Luren” forteller forfatteren, en mann fra Kristiania, om hans opplevelse i en bråte i Gudbrandsdalen. Der blir han tatt godt i mot av en bonde, og blir helt fortryllet av den vakre naturen og bondens enkle kår. I dalen hører han en lur, men kan bare hører noen få ord. Familien var en typisk framstilling av det norske på sitt beste. Om natten hører han en lur, men får ikke vite hvor den kommer fra men nå hører han at det er to som kommuniserer via luren. Han får bare en mistanke om at datteren Ragnhild har noe med den å gjøre, men han drar før han får noe svar. Senere vender han tilbake til dalen, og skysskaren hans lager lyden av luren han hadde hørt. Skysskaren ble nødt til å vise han hva han skjulte, og det var ingenting mindre enn Ragnhild og et barn. De fortalte han om deres forelskelse, og skysskarens fattige kår som gjorde deres forhold umulig. Bonden ville ikke at slekten skulle bli blandet når det hadde vært ren gren fra Haralds ætt. Forfatteren ordner så opp og får bonden til å godta deres forelskelse, og det blir en god slutt.

Den er en typisk romantisk tekst og er poetisk. Selv om fortellingen er skrevet som et brev kan man trekke linjer til samme innhold i historien som et eventyr. Det er en god hjelper og ett problem. Det som gjør den typisk er at den framhever naturen og gir en nasjonsfølelse. Alt som er norsk blir levende gjort og sett på som fantastisk. Maurits Hansen har brukt mange adjektiv i brevet, som gir oss en klar beskrivelse av hvor vakker naturen er og hvordan folket er typisk norske. Det framhever det nasjonalromantikken i Norge dreide seg om, man skulle understreke og framheve det absolutte norske. Adjektiv som han brukte er for eksempel ”fyndige”, loddrett steile”, ”svimmeldype”, ”harmonisk” og ”blomstrende”. Det er positive adjektiv som skal beskrive noe som er storslått. Overdrivelser er også mye brukt som ved ”…ligne de antikke tresnitt av våre norske konger” og ellers alle de overdrevne beskrivelsene, og hvor forbløffende alt han opplever er. Luren” viser ofte til den norske kulturarven og tilbake til vikingtiden. For eksempel ved at bondefamilien er av Haralds Hårfagres ætt, og at deres slekt er helt ren, også ansiktstrekkene til bonden minner og tresnitt av de norske konger. Mye av teksten hyller det typisk norske som er bonden dette ser man ved navnene i fortellingen, som er typisk norske bondenavn som for eksempel ”Thord” og ”Ragnhild”. Dette var for å fremme en bedre nasjonsfølelse. Bonden i fortellingen møter også denne verdens vante mannen fra Kristiania kledd i nasjonaldrakt og med en trofast dialekt. Han er et bilde på den typiske bonden. Personene i teksten blir beskrevet nøye og med mange adjektiv, og man får et klart bilde av dem. De blir framstilt som det man mente var typisk norsk, som blå øyne, blondt hår, og skjønnhet.

Det blir også brukt besjeling som ”smilende dal” og personifisering som ”trofaste dialekt”. Disse virkemidlene gjør fortellingen mer levende, og ved at dalen blir beskrevet smilende blir dalen mer innbydende. Personifiseringen gjør at dialekten ses på som en del av kulturarven, og noe som er typisk for de norske bygdene.

Mot slutten av brevet blir fortellingen mindre nasjonalromantisk og mer fokuserende på kjærligheten i seg selv og blir mer romantisk. Temaet i teksten er å framheve bonden, og skape nasjonalfølelse. Den er ment å gi bøndene tro på seg selv og skal også gi et bilde av hvordan Norge er.

Analyse av ”Fanitullen”, Jørgen Moe:

Fanitullen er et nasjonalromantisk dikt av Jørgen Moe. Det var viktig på denne tiden å ha en nasjonal følelse. Man ville gjerne finne hva som skulle framskynde denne følelsen og bøndene ble ganske sentralt siden landbruket hadde holdt seg opp gjennom tiden. Selvfølgelig ble landskapet verdsatt med de vakre fjordene og fjellene.

Folkediktningen var veldig viktig for å framskynde det typisk norske. Diktene handlet som vanligst om bønder, naturen og generelt det man så på som typisk norsk. Asbjørnsen og Moe var med på å forme det norske skriftspråket med at de brukte norske ord og setninger når de samlet inn norske folkeviser, sagn og eventyr.

”Fanitullen” betyr egentlig ”Fandens Trall” og er navnet på et musikkstykke som blir spilt på en vanlig fele eller en hardingfele.

Fortellingen finner sted i et bryllup i Hemsedal og det sies at fortellingen skal være knyttet til et bryllup som virkelig fant sted i Hovet i Hol i 1724. I denne virkelige hendelsen var det to unge gutter som het Ådne Sindrol og Levord Haga som hadde en krangel som endte opp i et slagsmål. Levord var det som ble drept og Ådne ble truet med dødsstraff. Ådne flyktet over fjellet til Numedal som ble faktisk dokumentert av tingskriveren i Ål.

I selve fortellingen skjer det i et bryllup i Hemsedal og det utartet seg til en slåsskamp mellom en 17 og 19 åring. Da spellemannen som spilte i bryllupet skulle ta seg en pause og hente øl fra kjelleren så han en skikkelse som satt på en kasse og spilte på en fele. Han holdt fela feil vei og hadde en hestehov i stedet for en fot som han trampet takten med. Dette vesenet var djevelen i menneskeskikkelse. Det er sangen hans som hisser de to guttene opp til å slåss og tilslutt dreper han ene gutten den andre.

Analyse av «Digtets Aand», Johan Sebastian Welhaven:

Diktet heter Digtets Aand og er skrevet av Johan Sebastian Welhaven. Det er hentet fra diktsamlingen Nyere Digte (1845) og blir regnet som et av de viktige diktene i boka.

Johan Sebastian Welhaven var en kjent lyriker på 1800-tallet. Han er kjent for sine konservative meninger når det gjelder kultur og litteratur. Welhaven er også kjent for å være det konservative motstykket til Wergeland. Han var opptatt av diktene skulle følge et bestemt mønster, og at man ikke skulle skrive så fritt. Komposisjonen nettopp i dette diktet er bygd opp på denne måten. Alle versene består av fire verselinjer og det er rim i bestemte linjer. Den følger altså en viss regel. Blant annet var han også oppgitt over Wergelands måte å skrive dikt på. Welhaven deltok aktiv i kampen om skriftspråket i Norge, hvor han ga uttrykk for å forsette med dansk som skriftspråk. Norges Dæmring (1834), Digte (1838 ) og Nyere Digte (1844) er noen kjente verk av forfatteren.

Diktet er skrevet i den epoken kalt Romantikken. I denne epoken bestod tekstene av beskrivelser og skildringer som kun ble brukt i romaner tidligere. Tekstene skulle ikke bare underholde leseren, men den skulle også gi stemningsfulle følelser. Kjente personer fra denne tiden er Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Henrik Steffnes, Maurits Hansen og mange fler.

Diktet handler om hvordan dikt skal skrives og hvordan diktet skal behandle leseren og gi følelser. Han forteller konkret hva et dikt burde inneholde og forklarer hvor viktig den kan være for mennesket. Hva ei med Ord kan nævnes i det rigeste Sprog, det uudsigelige, skal Digtet røbe dog. Her forteller han hvor viktig dikt kan være når du skule uttrykke deg. Han sier at bare dikt kan fortelle mye om deg selv, fordi det nettopp røper deg.

Det er helt klart brukt bevisst et mønster for å bygge opp dette diktet. Hele diktet består av 15 vers, og det er 4 verselinjer i hvert vers. Det er altså som sagt et fast mønster i komposisjonen. I hvert vers er verselinje nummer 2 og 4 som rimer, mens nummer 1 og 3 rimer ikke. Takket være rimet får vi en rytme som gir inntrykk av at den siste verselinja er viktigs i versene og det er der vi skal få budskapet. Altså får jeg et inntrykk av at diktet med denne rytmen og teksten vil veldig, veldig gjerne lære oss noe.

Diktet er svært tradisjonelt, den følger regler og er veldig forutsigbar i komposisjonen, noe var Welhavens overbevisning som det ”eneste riktige”. Bare komposisjonen er nok til å si om den er skrevet i modernistisk stil eller tradisjonelt.

En veldig viktig besjeling i dette diktet er nettopp å finne i tittelen, Digtets Aand. Han har gitt diktet en ånd, noe kun mennesker har. På den måten har han gjort dikt til et levende vesen og dermed gitt budskapet om hvordan vi skal behandle det. Dette viser han klart med denne linja; (…) før Strophens liv blev til. Diktet skal ikke behandles som vi ønsker, for det hadde vi ikke gjort med mennesker, men vi må være forsiktige med hva diktet ønsker av oss. For i følge Welhaven blir dikt ikke til et dikt, hvis man ikke følger kjørereglene. Dermed har vi ikke respektert diktet, og har forvandla det til noe annet.

Temaet i diktet er at man ikke kan skrive dikt så fritt som man ønsker. Det finnes faktisk ”kjøreregler” for hvordan et dikt skal se ut og hva det skal inneholde, og når man følger disse reglene vil verket ditt være udødelig, fordi den blir feilfri; O, bring ham da et Budskap og Bliv; thi dermed er der lovet han Verk et evig Liv. Hvis man ikke gjør det, vil diktet miste sin posisjon som et dikt; (…) kun da bevarer Digtet sin rette tryllemagt. Dette gjengir han ved å fortelle om diktets betydning, hva den skal bestå av og hvordan det påvirker mennesket sjelelig.

Kilde: tema vg2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: